Mats

Magasinet Portrettet Byggmester BobEt VM, en revolusjon og et bøttekott. Hvordan i all verden endte Bob Bradley opp med å gjøre Stabæk til et topplag? Eivind Sæther Foto: Luca Kleve-Ruud Publisert: 10.07.2015 — 21:20 Oppdatert: 10.07.2015 — 21:23 Les hele magasinet BOB BRADLEY ALDER 57 SIVILISTATUS Gift med Lindsay. De har tre voksne barn, Ryan, Kerry og Michael. BAKGRUNN Utdannet ved Princeton University. Trente en rekke college-lag, før han ledet MLS-lagene Chicago Fire, Metro Stars og Chivas. Fra 2006 til 2011 ledet han USAs landslag. Deretter ble han trener for Egypt gjennom VM-kvalifiseringen, før han i januar 2014 tok over Stabæk. AKTUELL Har gjort nederlagsdømte Stabæk til en av Norges beste fotballag. Er ønsket av en rekke europeiske klubber når kontrakten hans nå er i ferd med å gå ut. RELATERTE SAKER 28. maiSplitter og hersker 20. aug 2014På fysisk nivå med Cristiano Ronaldo Noen ganger skjer det noe i fotball som du ikke helt kan forklare. Det har gått 8 sekunder, kanskje 10. De er i Kumasi, det er kveld, den viktigste kampen av dem alle, som om alt koker ned til dette øyeblikket, revolusjonen, demonstrasjonene, tårene, som om det er nasjonens fremtid som glitrer dimt der nede under flomlysene. 12 sekunder, 13, og nå ser han det i ansiktene deres. Han kjenner frysningene nedover ryggen. Det er allerede over. Ikke det beste tidspunktetDet durer fra en gressklipper i det fjerne. Årets varmeste dag. Han suger på en sportsdrikk, han har ullsokker i joggeskoene. – Folk advarte meg mot å komme hit, sier han og suger videre på den lille kartongen. Blodåren ved tinningen står ut av hodet. - ‘Det er for smått’, sa de, ‘du kan ikke lykkes’. Bob Bradley har ledet en rekke amerikanske toppklubber, han har tatt landslaget deres til VM. Han har slått Spania. Da revolusjonen raste i Egypt, var det han fikk som oppgaven med å lede landet til VM. Han har han funnet seg et sete i skyggen på Nadderud stadion. Første gang han var på besøk her, trodde han treningsrommet var et slags bøttekott. – Det var november, det var ikke det beste tidspunktet å se etter ny jobb på. Jeg var ferdig i Egypt og jeg ville til klubbfotballen, jeg ville være i Europa. Så tok Stabæk kontakt. Hjemmebanen brer seg ut foran ham, et glinsende skrubbsår blant forstadshager og rene fortauskanter. En halv stadion, noen brakker, en trist sang. ‘Jeg kommer til å gjøre dere bedre, hver eneste en av dere’, sa han til spillerne da han kom hit. Det sies at han er sykelig opptatt av detaljer, ekstremt engasjert, inspirerende. Stabæk var nederlagsdømt da han tok over ifjor vinter, men de holdt seg i Tippeligaen, kom til semifinalen i cupen. Nå er de Norges nest beste fotballag. – Synes du ikke det blir litt smått her ute? Sugerøret hans skraper rundt i bunnen. – Vi er enkle folk. Lindsay, kona mi, elsker fotball. Hun ser juniorkamper med meg, annetlagskamper. Vi bor i Sandvika, det er stille. Hun kan gå rundt Kalvøya, trenger hun noe, kan hun gå på Sandvika storsenter. Fisk. Kaffe. Vi koser oss. Innimellom tar vi toget til Oslo, går gjennom Slottsparken og opp til Majorstuen. Der er det en restaurant der det pleier å være folk, der det er litt liv, ikke for høy musikk. Det er ok. Han holder kartongen med sportsdrikk opp foran seg for å se om det er mulig å få ut noe mer, gir opp. – Men stort sett spiser vi hjemme. Det er altfor dyrt her. Port Said 12 TETTE 1. LESER DAGLIG Akkurat nå «Thirty-One Nil» av James Montague 2. SER PÅ Tippeligaen, Gold Cup og Wimbledon 3. TROR PÅ Kjærligheten og styrken som ligger i en familie 4. HØRER på Bruce Springsteen, U2, Tom Waits og The Pogues 5. KJØRER Audi 6. FAVORITTNETTSTED zonalmarking.net 7. FAVORITTBOK «Playing for Keeps» av David Halberstam 8. GOD TIL Å lære å kjenne folk og å bygge lag 9. DÅRLIG TIL Stahet 10. SKULLE BLI SOM 12-ÅRING Jerry West 11. KAN IKKE FORDRA Mangel på interesse i det å bli en del av et lag 12. REDD FOR Ignoranse I september 2011 kom han for første gang til det fornemme Zamalek-nabolaget i Kairo, en liten øy i Nilen med ambassader og kaffebarer. Bradley tok over det egyptiske landslaget to måneder etter at han fikk sparken fra det amerikanske. I kjølvannet av en revolusjon. – Så du for deg hvor politisk jobben skulle bli? – Jeg forsto kanskje ikke omfanget, men jeg visste hva jeg dro til. Jeg visste det kom til å bli vilt. Landslaget, som landet forøvrig, var preget av politiske og religiøse uenigheter, men jobbeskrivelsen var soleklar: Han måtte ta den fotballgale nasjonen til sitt første VM siden 1990. Fra drosjer og fruktboder ropte de etter ham: ‘Kas al Alam. We must go!’. Det arabiske ordet for «VM» var det første han lærte. Og samtidig, ute i gatene, fortsatte protestene, sammenstøtene og misnøyen med den nye politiske ledelsen. – Etter revolusjonen var landslaget, vel … Jeg husker en av kampene vi spilte der det var et banner på tribunen: ‘Vi var alltid der for dere. Hvor var dere da vi trengte det?’, sto det. Skulle vi ha suksess, var vi nødt til å finne tilbake til folket igjen, forteller Bradley. Bare noen måneder etter at han flyttet dit, ble de kastet inn i en av de største tragediene som noensinne har rammet egyptisk idrett. Etter fotballkampen mellom Masry og Ahly i Port Said, ble banen stormet. Politiet løftet ikke en finger da hjemmefansen stormet mot bortesupporterne bevæpnet med kniver og flasker. Portene ble låst og lyset på stadionet slått av, mens blod­badet fikk pågå i et kvarters tid. Det ble rapportert at overfallsmennene var utstyrt med neongrønne lysstaver, flere mistet livet i panikken som oppsto, mange ble stukket ihjel, noen kastet fra tribunene, andre klemt i stykker. Tilhengerne av bortelaget Ahly var beryktet for sin sterke motstand mot regimet og rollen de hadde spilt under revolusjonen på Tahrir-plassen. Her ble de slaktet ned i mørket. Da sikkerhetsmannskaper omsider entret tribunene, var 73 mennesker døde, rundt 500 skadet. Bradley husker hvordan han ble sittende oppe på hotellrommet og se bildene som rullet over tv-skjermen igjen og igjen. Dagen etter marsjerte han i gatene med folkemengden til minne om de døde. Han kalte opptøyene «en massakre» på tv. Bradley var i ferd med å bli en folkehelt. Forgjengeren hans hadde marsjert i demonstrasjonstog til støtte for Hosni Mubarak under revolusjonen. – Den politiske ledelsen reagerte da du kalte hendelsen «en massakre». – Ja, men når du er landslagstrener, så ser folk til deg, spillerne ser til deg. Det var viktig å vise at jeg var klar over hva som foregikk, at jeg brydde meg. Å lede, er å stå for noe. Det var en massakre, det sier jeg fortsatt. Jeg ønsket å få spillerne mine til å forstå at vi måtte stå for noe som lag, og da var jeg nødt til å vise at jeg sto for noe selv. Den egyptiske ligaen ble stengt i lang tid etter opptøyene, fotballforbundets lokaler ble brent ned, men Bradleys landslag imponerte i VM-kvalifiseringen. Til slutt trakk de Ghana som finalemotstander i den afrikanske kvalifiseringen. Drømmen om VM var plutselig så nære at han kunne kjenne den. «Kas al Alam». Gode gener. Bob med sønnen Michael og barnebarnet. Michael Bradley har spilt for noen av verdens beste fotballklubber og var på landslaget da pappa Bob var trener. Foto: Privat Brødrene– My fathers story is a great one, starter han og så forteller han historien om faren sin. Familien hans var fra Skottland, men klarte ikke å ta vare på de to guttungene sine. Dermed havnet faren til Bob på barnehjem, han skulle aldri kjenne sine biologiske foreldre. I stedet vokste han opp hos en familie i New Jersey. Snille folk. Fosterfaren var snekker, Bobs far jobbet for ham til han vervet seg i militæret rett etter videregående. Korea-krigen, han kjempet i det avgjørende slaget ved fjellene i Chosin-reservoaret, titusener døde. ‘Det var veldig kaldt’ fortalte han senere. Bare det. Etter militæret giftet han seg med Bobs mor, datter av en rørlegger. De bosatte seg i en liten leilighet i Jersey, like ved en park med en basketballbane. De fikk tre sønner, Bob var den eldste. Det var enkle kår. Og innimellom, hvis en av brødrene fikk seg en på trynet eller ble mobbet, så tok far dem for seg, så dem i øynene og sa: ‘Dere står sammen. Gå ned dit igjen og stå opp for hverandre.’ – En hard mann? – Ja. Han var gammeldags, han hadde vært i militæret. Det var tøff kjærlighet på en fair måte. Du vet, det var en annen tid. Familie var det viktigste for ham. Han og broren ble aldri tette, han kjente ikke sine egne foreldre, familie ble alt for ham. Lillebror Scott ble profesjonell baseballspiller, mens Jeff fikk jobb som journalist. Bob tok trenerjobb på elite­universitetet Princeton. Hver eneste søndag spiste de middag hos foreldrene. Inntil den dagen Bob takket ja til å bli assistenttrener for DC United. – Jeg prøvde å si til faren min at det å være nære ikke nødvendigvis handler om å bo samme sted, men han hadde ingen forståelse for at jeg ville dra. – Det var et svik mot familien? – Ja, han så det slik. Da sønnen min var 15, fikk han tilbud om å flytte til et fotballakademi i Florida. Faren min ringte og sa: ‘Du skal vel ikke la ham dra? Han er for ung, han kan ikke bo så langt unna’. Jeg svarte at jeg ikke kunne oppdra barna mine til å ha mål og drømmer for så å skyte dem ned når noe faktisk dukker opp. Hva slags far ville jeg vært da? En umorsom mannBradley blir sittende og se utover den tomme banen. Krittstreker i gresset. Det er bare spøkelser der ute, gjenskinn av sklitaklinger og overtidsscoringer på hel volley, seiersrop som er borte, karrierer som er over. Vinter. Vår. Da han trente USAs landslag, fikk han rykte på seg for å være utilnærmelig. «Ukarismatisk», kalte pressen ham, «umorsom», «unnvikende», fansen gjorde narr av ham. – Jada, alt det der, sier han for å stoppe oppramsingen av adjektiver. Den ikoniske plakaten med bildet av Barack Obama og tittelen «Hope», ble byttet ut med Bradleys ansikt og påskriften «Nope». – At noen middelmådige journalister slenger sitater etter meg fra meningsløse blogger … Sånt har jeg ikke tid til. Jeg vet ikke hvorfor fansen og media ikke kunne se lidenskapen og arbeidet jeg la ned. Kanskje de ikke ville se det? Jeg var mest opptatt av hva som foregikk på innsiden, av å bygge et lag. – Er du en umorsom fyr? – Nei. Jeg er ganske morsom, men det er bedre at det er en hemmelighet. Han flirer litt for seg selv, sier at han ble bedre på å slippe løs etterhvert, at det muligens har noe for seg. – Hva lærte du på Princeton? – At jeg ikke er særlig smart. Jeg hadde en keeper på laget som en dag ble truffet i hodet og reiste seg og begynte å ramse opp tall. Jeg spurte hva han drev med. ‘Hver gang jeg blir truffet i hodet, resiterer jeg pi med 50 desimaler for å være sikker på at jeg ikke har mistet hukommelsen’, svarte han. Det er fuglekvitter over de tomme setene. – Jeg prøvde å bli ingeniør i noen år, men byttet til historie. Jeg er ikke så boksmart, men jeg har noe annet, jeg kan se mennesker, se hvem de er under overflaten, hva som driver dem. Enkle folk. - Vi trenger ikke mye og kona mi er glad i fotball, forklarer Bradley når han blir spurt om hvordan de kunne ende opp i Stabæk. Han og Lindsay har vært sammen siden studietiden. Foto: Privat Kamper du aldri glemmerDe var godt forberedt. Han kan ikke si noe annet. Spillerne virket selvsikre, treningene hadde vært gode. Bare to kamper mot Ghana sto mellom dem og VM. I flere dager hadde de forberedt seg i Kumasi. Millioner foran tv-apparatene. Dette var kampen som skulle samle Egypt igjen. Det er slike kvelder som stiger opp over flomlysene, som blir historie. Han kan ikke huske at noe føltes feil. – Men noen ganger skjer det noe som i fotball, noe du ikke helt kan forklare. Midtstopperen, den mest erfarne spilleren vår, fikk ballen fra avspark og spilte til høyrebacken som ble presset og slo den tilbake. Da skjer det noe. Det har gått åtte sekunder, han kan dunke ballen oppover, flytte laget etter, men spiller i stedet opp til midtbanen. Der er det nesten som om de ikke har lyst på ballen. De kunne ikke spille, de kunne ikke tenke, de kunne ikke puste. Det føltes som om vekten av alt som hadde skjedd de siste to årene var på skuldrene deres. Ghana brøt og fikk en god sjanse etter bare 10–12 sekunder. Jeg kjente frysningene nedover ryggen. Etter fem minutter scoret de sitt første, sier Bradley og sukker. Egypt tapte 6–1. De ble rundspilt. Eventyret lå blodig og forslått igjen i gresset. Da de kom til hotellet etter kampen, samlet han alle spillerne. ‘Jeg vet ikke hva som skjer med meg nå’, sa han til dem, ‘Men dere skal vite at dette forandrer ingenting. Å være sammen med dere har vært fantastisk. Dere var ikke dere selv i dag, presset ble for stort, dere elsker landet deres’. Spillere gråt, støtte­apparatet gråt. – Plager det tapet deg ennå? – Nei. Men jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg har mange sånne kamper i meg som aldri helt forsvinner. En større klubbEn tom stadion nynner sin egen sørgmodige sang, om gamle fotballspillere ingen lenger husker navnet på. De som forsvant i garderoben en mørk høstkveld for så å bli borte for alltid. Hver gang noen har spurt ham hvordan han kunne ende opp i Stabæk, har han svart det samme: «Det er en liten klubb med stort hjerte». Det høres fiffig ut på engelsk også. – Du vet det finnes store klubber med store hjerter der ute også? – Det der er dessverre et spørsmål som kommer opp hele tiden om dagen. – Er ikke Stabæk et springbrett? – Jeg liker ikke å snakke om det på den måten. Jeg er her hver eneste dag fordi jeg vil forandre noe, terpe detaljer, skape bevegelse. Men dette er fotball, på et tidspunkt vil det dukke opp nye muligheter. Selv om amerikanske spillere og trenere sliter med å få respekt i Europa, betyr ikke det at det er umulig å lykkes. Han sier det har vært noen telefoner. Finland ønsker ham visstnok som landslagstrener. Stabæk vil prøve å forlenge kontrakten. Lindsay blir med uansett, hver gang han kommer ut på en fotballbane speider han opp mot tribunene for å finne henne. Han sier han har funnet henne på alle stadioner hittil. – I Egypt ble det laget en dokumentarfilm om meg. Den ble vist på en filmfestival i Bilbao. Da inviterte Athletic Bilbao meg til å være deres gjest. Jeg elsker den klubben. Baskerland. Stoltheten. De prøver ikke å være Real Madrid eller Barcelona, men den lidenskapen, det stadionet, det er utrolig. Han myser mot det tomme gresset på Nadderud. Solen har krøpet lavere og delt tribunen i to. – Ville jeg gjort hva som helst for å få lov å lede en slik klubb? Ja. Men jeg går ikke rundt og holder pusten i spenning. Nå er jeg her.

Vedrørende mimring - Melløs har definitivt vært en minneverdig arena sett med Stabæk-øyne; 1. Semifinalen i cupen 1998 ("Straffe-Martin knuste Moss") 2. Chippens soloraid fra egen banehalvdel 3. Thomas Sandem - minneverdig keeper (debutant) som slapp inn 2 og fikk rødt kort etter 20 min. Tok ballen med henda utenfor 16-meteren. 4. Jerry Månsson-kokain-tifo Fritt fra hukommelsen.

http://www.cmore.no/news/articleitem/719/gjenopplev-feiringen I denne videosnurten får vi lykkeønskninger fra cmore-panelet, og jeg leser mellom linjene at vi høster ære for pitchingen og entusiasmen.

Denne stod i VG+ i går (kan ikke se at den har blitt lagt ut tidligere) VELKOMMEN TIL LIDELSEN: I dag klokken ett flokker vi lokalpatrioter oss på nytt for å lide i fellesskap. I dag har vi det vondt I mitt neste liv skal jeg arbeide hardt for ikke å bli interessert i fotball. Av Tom Staavi 3. november 2013 Den intense lysten til at mitt lag skal vinne, kommer dypest sett fra et lokalt engasjement. Vi som er bitt av en for sterkt fotballinteresse, følger ofte flere lag internasjonalt. Men, det er det lokale laget som virkelig kan ødelegge flere dager for oss hvis det går dårlig. Jeg vet ikke helt hvor dere som gir blanke i fotball får utløp for å dele lokalt engasjement sammen med mange andre. Det skal jeg finne ut i mitt neste liv. Beklageligvis, vil mange si, kommer jeg fra Bærum. Jeg er født, oppvokst og har aner mange generasjoner tilbake i en kommune resten av Norge i beste fall bare misliker. I disse dager vinner vi nyhetsfokuset på jihad og en nikkersadel som helst vil bygge så lite som mulig i kommunen fordi det er så dyrt med innflyttere. Når bygdas beste lag, Stabæk, gjør det bra, får vi i det minste noe å være stolte over vi også. Problemet for oss ektefødte er at innflytterne, som det er mange av, ikke skifter lag. De bor her, men lokalengasjementet deres er igjen i Bergen, Trondheim, Stavanger eller i Bodø. I dag gjelder det retten til å rykke opp i Tippeligaen med mange lokale gutter, og en spillertropp som nylig sto til konfirmasjon. Etter en nærdøden opplevelse for klubben der budsjettet er slanket fra 80 til 8 millioner, etter en spektakulær rettssak som ebbet ut i ingenting, håper vi tre-fire-fem tusen på tribunen så inderlig at de lykkes. Vi er få, men ikke alene, vi som av lokalpatriotisme holder med lag i Norges nest øverste divisjon. Vi kan ikke vinne noe trofe eller penger i dag, men vi kan vinne retten til å spille med de beste i landet. Eller vi kan bli degradert til et lavere nivå der summen av dem som bryr seg får plass i én buss. Klokken ett i dag sitter alvorlige plagede lokalpatrioter i Mjøndalen, i Ulsteinvik, på Hamar, i Ranheim, i Haugesund, på Romerike, i Bryne og Sandefjord for å nevne noen steder. Vi håper at våre skal lykkes. Enten det gjelder å unngå nedrykk, eller kjempe om opptrykk. Den eneste suttekluten jeg har funnet, er å forsikre humøret mitt hos Norsk Tipping. Jeg setter et passe stort beløp på kombinasjonen av dårlige resultater for mitt lag. Inntreffer resultater som betyr tap og elendighet for mine gutter, får jeg i det minste en økonomisk kompensasjon til å døyve smertene. Men, jeg taper gjerne de pengene. Suksess for bygda er verdt så uendelig mye mer.

I følge http://fotbollsreportern.cafe.se/ut-genom-dorren-med-ett-sm-guld-i-bakfickan/ har JL blitt offer for en maktkamp i Elfsborg. "Interessant" sett med Stabæk-øyne er at Henning Hauger i samme innlegg er stemplet som en flopp, uten av jeg kan si at jeg har fulgt med på Allsvenskan særlig nøye og vet noe om dette selv.

Terminlisten er lagt ut: http://www.domstol.no/no/Enkelt-domstol/Asker-og-Barum-tingrett/Nar-gar-rettssaken/Beramming/?cid=AAAA1211270935273322236LPKZHDZZZZZEJBAvtale 19.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 20.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 21.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 22.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 23.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 26.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 27.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 28.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 29.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 30.08.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 02.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 03.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 04.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 05.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 06.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 09.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 10.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika 11.09.2013 09:00 - 16:00 rettssal 11 Malmskriverveien 2 1302 Sandvika

Alltid greit å "åpne for å bli" når man ikke mottar noen konkrete tilbud fra andre klubber.

Var vel heller Bryne som plutselig forlangte mer penger og dermed gikk overgangen i vasken.

...så han kan berike laget vårt med flere "världsspelare?"

Når Vidar Davidsen sitter ringside på ullevåll så må man jo få lov til å diskutere, eller? For Davidsen er jo veldig sjeldent på Stabæk-kamper? Han er bestis med Erik Loe, bor på Høvik og er nokså ofte å se på nadderud.

Hva med å bruke fokusen på der vi er nå fremfor neste år? Ta heller trenerdiskusjoner etter vi har spilt de 4 siste kampene i tippeligaen

ligger på http://www.stabaek-inferno.no/

Bra mann? Neppe. Men vi kunne trengt fotballferdighetene hans.

Det kan jo tenkes at Stenvoll har et godt poeng. Å spille med Christian Holter på midtbanen er omtrent som å spille med 10 mann på banen.

Vi spilte mot Strømsgodset i Mjøndalen en gang.