Jump to content

Formasjon og spillestil


@ringo
 Share

Recommended Posts


Dette er faktisk et av de beste innleggene på forumene på svært lang tid:

 

Det viktigste nå er å få solgt sesongbilletter (mange), og få syneliggjort dette overfor samarbeidspartnere, utleiere, sponsorer &c..

 

La derfor sesongkortholderne ved tidlig oppmøte på hjemmekampdag i 2011 få stemme over system og dernest laguttak fra 18-mannstroppen ca. 45min før avspark. JL får konsentrere seg om kampledelse samt laguttak for bortekampene. (Xtreme times calls for xtreme measures.)

 

Reklamer så stenhardt for at Stabæk vil være den mest kapitalistiske og demokratiske klubben i Europa. Poengter at supporternes deltagelse blir ikke bare betydningsfull, men essensiell og nødvendig. Innflytelse og samhold vil anta nye dimensjoner. Sportsjournalistene i Norge og internasjonalt vil skrive om Stabæk hver gang det ikke er noe å skrive om. JL vil i sitt første år ha alle de unnskyldninger han trenger, hvis han mot formodning skulle trenge noen.

 

Stemmebrikkesystemet er tilgjengelig, - og Stabæk kan sikkert tjene penger på å promotere dette for oppfinneren mot alle potensielle fremtidige brukere, være seg fotballklubber, helseforetak, bananrepublikker eller næringslivets større generalforsamlinger.

Link to post
Share on other sites

  • 1 month later...
  • 2 months later...

Jeg rablet litt i vei i cup-tråden og endte i noe som var godt på siden av temaet, så jeg klipper derfra og limer inn her i stedet:

 

Han var heller ikke noe verre enn de andre i forsvaret mot LSK, men var likevel den som ble gjort til den største syndebukken. @ringo redegjorde for hvordan han fikk skylden for andres feil, eller fikk ansvaret alene for situasjoner der det egentlig var kollektive feil.

 

Jeg mener både Skjønsberg og Hammer mangler besluttsomhet og har en litt nølende spillestil, i tillegg til at de av og til svikter i markeringene og er altfor "ballwatching". Vi så nye eksempler på det mot Haugesund. Hammer er ung og lærer av hver kamp, så det er helt fint å ha tålmodighet med han. Men Haris mener jeg bestemt har mindre av svakhetene til de andre og flere og større defensive styrker og ikke burde vært den som ble sendt til galgen først.

 

Dette er også én av faktorene som bidrar til at jeg mener at vi ikke spiller kynisk, som mange feilaktig påstår at vi gjør i sitt forsvar av det spillet vi har prestert i etterkant av Lillestrøm-kampen. Kynisme er å hensynsløst utnytte egne styrker og andres svakheter fordi det er mest effektive vei til seier. Vi har gjort det motsatte av å spille kynisk, iallfall i svært mange kamper, og ingen kan med troverdighet eller ved å vise til analyse hevde at vi har vunnet noen kamper pga taktikk og spillestil (med FFK-kampen som et mulig unntak).

 

Vi lar motstander utnytte flere av vår største svakheter: styrke i dueller og luftrom og et midtforsvar som ikke er særlig godt individuelt defensivt og begår endel feil. Vi ligger ofte så lavt med laget at det blir vanskelig å unngå unødvendig mange situasjoner innenfor egen sekstenmeter og vi "spiller" oss ofte ut på en måte vi ikke mestrer, som gjør at trykket fra motstanderen kan kommer direkte tilbake igjen.

 

Det blir mange høye, lange baller fra tilfeldige servitører som ikke har servitørføtter mot tilfeldige oppspillspunkt som ikke er oppspillspunkt. En stil som gjør at humørspilleren fremfor noen, Veigar, har uttalt at det ikke er like gøy lenger og har demonstrert det i praksis i halvparten av årets kamper. En stil som har satt vår antatt beste spiller, Farnerud, helt på sidelinjen i serieåpningen, som en skygge av seg selv og helt uten innflytelse på vårt offensive spill og kampene i sin helhet. En stil som ofte ikke har stått i samsvar med laguttak og formasjon.

 

Vi har i praksis hoppet fra ett ekstremt (og naivt) ytterpunkt med to offensive backer, to offensive kanter, to toveisspillere sentralt og spisser uten defensive oppgaver til et annet og ganske motsatt ytterpunkt. Kynisme som har betalt seg eller en desperat handling som ved hjelp av uvanlige mengder hell har gitt poeng til tross for mer enn på grunn av?

 

Med samme flaks mot LSK som vi hadde mot Rosenborg, Vålerenga og Haugesund ville vi vunnet 6-2. Det er ikke et forsvar av måten vi spilte på mot Lillestrøm, men en kritikk av valgene som er tatt i kjølvannet av det. Forstålige valg fra en trener med minimal erfaring etter en marerittstart på karrieren som klubbtrener, men etter mitt syn langt fra den gylne middelvei vi burde lagt ut på. En total vraking av mye av det Stabæk alltid har vært fremste ambassadør for i norsk fotball, og mye av det vi faktisk er veldig gode på. Det er mulig å bevare et grunnspill og et pasningsspill man er meget dyktige på og samtidig uten å ofre defensiv struktur og balanse eller arbeidsinnsats og vinnervilje.

 

Det forbauser meg at ingen reagerer på måten vi har fremstått på i brorparten av kampene fra og med andre serierunde og at så mange (alle?) virker å aksepterer at dette er måten vi spille på for å ha en sjanse i årets Tippeliga. Til og med Ingo gir uttrykk for begeistring i sin blogg på stabak.no. Skjønt, det tolker jeg mer som reklame for å trekke folk til kamp enn ektefølt glede over årets prestasjoner.

 

Andre meninger eller total fordømmelse av dette?

 

(Apropos Budstikka og kritisk journalistikk er dette ting jeg gjerne hadde sett dem ta tak i og gå i dybden på med krtisk blikk, så kunne de latt gladsakene forbli gladsaker med god samvittighet.)

Link to post
Share on other sites


Her var det mye bra, men kanskje med litt vel negative briller?

 

Vi har nå gjennomført 20% av årests sesong, og allerede har vi utviklet noe jeg vil påstå er svært u-Stabæk'sk; En evne til å vippe tette kamper i vår favør. Tidligere har vi "aldri" vunnet om vi ikke var klart best. Nå vinner vi slitekamper som står og vipper, og flere ganger på rad. Dette er en svært viktig egenskap. Uten denne evnen ville ikke RBK vunnet serien så mange ganger, med så god margin. Da vi vant serien var det fordi vi spilte ut alle andre lag - med god margin. De tette kampene endte uavgjort, eller med tap i hele Jönsson-perioden.

 

Det som også er positivt er at vi viser moral. Spesielt borte mot RBK, men også ved å få Haugesundkampen til å vippe vår vei, tross opphentingen. Var det noe vi manglet med JJ var det evnen til å snu kamper. Det hendte, men var vel ikke varemerket vårt.

 

Det som er det mest negative er nok, som du prøver å si, at vi nå spiller mer som de andre lagene; kjedeligere. Det har nok flere grunner enn rent taktiske. Spillermaterialet er ikke godt nok til å spille klikk-klakk hele veien, slik vi forsøkte uten hell mot LSK. Vi har dessuten spilt mot antatt bedre motstanderne, på bortebane, og det gir sjelden rom for brasil-fotball. Jeg tror også mareritt-åpningen på sesongen har gitt hele laget en støkk som sitter godt i. Det er lov å håpe dette avtar ettersom vi får klar margin nedover på tabellen, og motstanden blir antatt lettere.

 

Jeg synes også det er mindre sexy det som skjer utpå der pr. dags dato, kontra det vi husker fra våre beste stunder, men jeg synes også det er fint at vi slipper å oppleve avisoverskrifter om krise og uro pga dårlig poengfangst. For etter LSK-kampen var det ikke mye som talte for topp-3 posisjon etter 6 runder spill, kommende motstandere tatt i betraktning.

 

Det vi trenger nå er litt mer ro i laget, og en god-opplevelse i forhold til vårt eget tekniske spill, slik at dette gir utsalg i mer possession type spill igjen.

Link to post
Share on other sites


 

Vi har nå gjennomført 20% av årests sesong, og allerede har vi utviklet noe jeg vil påstå er svært u-Stabæk'sk; En evne til å vippe tette kamper i vår favør. Tidligere har vi "aldri" vunnet om vi ikke var klart best. Nå vinner vi slitekamper som står og vipper, og flere ganger på rad.

 

 

 

Syns ikke 5 kamper er et nok grunnlag for å si at vi er et lag som nå vipper kampene i vår favør, det kan også skyldes mye flaks og tilfeldigheter. 5 kamper er veldig dårlig statistisk grunnlag vil nå jeg påstå, men at gutta kanskje "blør" litt mer for drakta kan jeg kanskje henge meg på.

Ellers enig med deg 7, syns Lennartsson har gått litt for langt, en reaksjon på kampen mot LSK er helt naturlig, men nå har vi gått veldig langt fra hva som er stabæk-fotball. Og som du sier så har en del spillere spesielt Farnerud blitt ganske borte og ikke kommet til sin rett. Jeg er redd karma slår tilbake og at de vippekampene jevner seg ut i lengden, og da er vi ikke lenger topp 3 for å si det sånn. For meg som supporter så har måten å spille fotball på ganske mye og si, og greit nok at en del defansivt må ordnes opp i, men så helomvending som vi har sett i det siste er for drøyt mener jeg. Vi har gode tekniske pasningspillere og da må vi bruke dem. Fra tidligere år der jeg og andre ble oppgitt når MMS bare mæla ballen blindt oppover langs høyre, virker det mer akspert nå, og kravet om Stabæk-fotball har dabbet litt bort. Forsåelig etter totalydmykelsen første serierunde, men det fins da grenser, vi er da fortsett Stabæk!

 

 

Link to post
Share on other sites


Det er jo flere gode grunner til at man ikke skal legge om stilen helt. To av de mest åpenbare må være:

  1. En av disse er åpenbart underholdningsverdien, vi som ser på vil heller ha pasnings- og ballbesittelsesorientert enn langball- og luftduellorientert fotball.
  2. En annen grunn er spillematerialet vårt, vi har spillere som er over snittet gode langs bakken, og under snittet gode i lufta (sammenlignet med resten av tippeligaen). Da sier det vel seg selv hvor vi bør prøve å holde ballen. Det er jo her ikke bare snakk om de spillerne som er på A-laget akkurat nå, halvparten av dem er sikkert borte om et par sesonger uansett, det er også snakk om hva man fokuserer på i de yngre lagene. Vi har nå mange gode årganger på vei, som alle er opplært i å spille fotball på Stabækmåten. Det er det de er gode på.

Når det er sagt, så har vel Janne vært så vennlig å vise oss at også det ballbesittelsesorienterte kan drives for langt. Tversoverpasninger rett foran motstander, som gir gode muligheter til kontringer imot kan det definitivt bli for mye av. Kommer man til gode avslutningsposisjoner så gjelder det å treffe målet med en avslutning, ikke en medspiller med nok en pasning. Og vi kan ikke for all framtid ha en spillestil som krever at alle våre er dobbelt så gode teknisk som våre motstandere.

 

 

Link to post
Share on other sites


Jeg kan bare tilføye at 2. laget i sin kamp mot Byåsen på mandag, konsekvent slo lange baller opp mot spissene. Nå stilte vi med ekstremt ungt lag i den kampen(minus Pål i mål)og forsøkte muligens derfor å spille kynisk, men makan til kælking har jeg ikke sett av noe Stabæklag noensinne.

Link to post
Share on other sites


makan til kælking har jeg ikke sett av noe Stabæklag noensinne.

 

 

...da så du nok ikke Gutter 2 på begynnelsen av 90-tallet...

 

 

Ellers er jo dette meget enkelt: spill pent når du kan og stygt når du må. Det hele dreier seg jo om en risk/reward - betraktning (har du ballen under press innenfor egen 16 meter = kælk ballen unna, har du ballen rettvendt i fart midt på motstanderens halvdel = finn medspiller i god posisjon eller skyt ballen i gållen)...

Link to post
Share on other sites


Før man slakter kick-and-run taktikken, får vi vel legge til at vi har spilt alle bortekampene våre på naturgress. I fjor vant vi vel ikke en eneste naturgresskamp? Det er helt OK å krige seg til poeng på pottittåkre.

Mot Sogndal forventer jeg klikk-klakk-smack-i-mål-Stabæk-fotball. Begynner de ikke å vise bedre på eget og andres kunstgress begynner jeg å bli bekymret

Link to post
Share on other sites


Før man slakter kick-and-run taktikken, får vi vel legge til at vi har spilt alle bortekampene våre på naturgress. I fjor vant vi vel ikke en eneste naturgresskamp? Det er helt OK å krige seg til poeng på pottittåkre.

Mot Sogndal forventer jeg klikk-klakk-smack-i-mål-Stabæk-fotball. Begynner de ikke å vise bedre på eget og andres kunstgress begynner jeg å bli bekymret

Vi har spilt to cupkamper på kunstgress mot presumptivt langt svakere motstand.

Var ikke mye klikk-klakk-smack-i-mål-Stabæk-fotball der.

 

Men i år vinner vi i hvert fall en del kamper, og vi får spenning så det holder. Det er langt bedre enn alternativet.

Link to post
Share on other sites


Men i år vinner vi i hvert fall en del kamper, og vi får spenning så det holder. Det er langt bedre enn alternativet.

Det er naturligvis sant, og det er alltid lettere å være kritisk når resultatene uteblir enn å gjøre det når man tross alt får endel poeng, selv om det kan være like mye grunnlag for kritikk. Jeg for min del mener imidlertid at det er synd at det virker å ha blitt etablert en aksept for at vi kun har to alternativer: enten å spille en særdeles naiv variant av 90-tallsfotball (og tape) eller å spille en "møkkafotball" man må et stykke ned på tabellen i førstedivisjon for å finne maken til.

 

At alle i og rundt Stabæk aksepterer denne logikken så lett kommer vel av at vi fikk en like stor støkk etter LSK-kampen som det Lennartsson og spillerne fikk. Men én ting skal Lennartsson ha, uansett hvor uenig jeg er i de sportslige valgene og retningen laget har tatt: Han må ha gjort en utmerket jobb med det mentale og for å få spillergruppa i mental balanse igjen etter en stygg start.

 

Ved neste treneransettelse håper jeg dog at vedtak om krav til én spesiell formasjon overses (med forbehold om at det er kun en myte at vi har slike bestemmelser). Noe sånt er som å vedta at det kun skal være menn i styret: man går glipp av mye kompetanse på meningsløse kriterier. Jeg mistenker at mangelen på erfaring og rutine (ikke mangelende dyktighet) har mye skyld i de ganske ekstreme, forhastede omleggingene.

Edited by Perfect 7
Link to post
Share on other sites


Jeg har aldri fått inntrykk av at vi har hatt formasjonskrav for trenere, men vi har sett etter trenere som ønsker å spille "stabæk-fotball". Dette har ikke vært knyttet opp mot formasjon.

 

Du har rett i at det prinsipielt ikke er et krav om enten finspill der vi mister ballen ofte og lange baller med minimal risiko. Jeg er uenig i at vi har sklidd over og nå spiller "en "møkkafotball" man må et stykke ned på tabellen i førstedivisjon for å finne maken til", men det skal jeg la ligge. Problemet du elegant overser er at man må forholde seg til den spillerstallen man har. Barcelona kan spille med raske bevegelser og pasninger, fordi de har lav risiko også ved alternativet. Spillerne treffer med pasningene og tar i mot ballen når de får den. I vår Tippeliga-hverdag vil en slik spillemåte innebære høy risiko for både feilpasninger og feil i mottak.

 

Innerst inne vet alle moderne fotballtrenere det samme som Drillo: Det viktigste du kan gjøre for å unngå mål i mot er å ikke miste ballen i ubalanse på midten. De mest ekstreme løste det ved å aldri la ballen være på midten. Barcelona løser det ved å ikke miste den (veldig forenklet sagt) på midten.

 

For lag i Tippeligaen må vi bare innse at risikoen må minimeres ved å spiller mer langt enn det lag med bedre spillere kan gjøre. Grad av "spillende lag" avhenger enkelt sagt av hvor mange situasjoner man tør/kan ta sjanser på pasninger istedetfor å slå unna for å hindre brudd. Stabæk har alltid sett etter trenere som ønsker å utvikle spillere til å håndtere slike situasjoner oftest mulig, og som ligger på den litt mer risikovililge siden av skalaen.

 

Gullårene hadde perfekte forutsetninger for å være veldig spillende fordi enkeltspillerne tillot det. Daniel i bakrom tvang motstanderne bakover. Det ble da mer plass på midtbanen. Mer plass gir mindre risiko for feilpasninger og å miste ballen. Alan og Veigar trengte kraftig markering, noe som ga enda mer rom til presumptivt dårligere ballspillere til også å kunne finne medspillere. Fordi motstanderne ofte lå bak med mange spillere, og vi hadde Keller, Henning og Annan som var veldig gode på defensive overganger var også risikoen forbundet ved balltap mindre.

 

Alt i alt kunne vi være mye mer ballbesittende enn det vi kan tillate oss med dagens lag.

 

Jeg vil påstå at de viktigste trenerene vi har mtp spillestil ikke er JL og Geir Bakke, men trenerne på u15 og u18 som kan utvikle spillere som tillater ballbesittelse.

Link to post
Share on other sites


Veldig enig med Gufa i dette tilfellet, og vil legge til at vi med Aase og Ondo har en helt annen spisstype enn Daniel. Mer fysikk, og spillere som er like komfortable med å få ballen på seg som oppspillspunkter, som de er til å få ballen i rom.

 

Det er for meg heller ikke negativt at vi nå har flere strenger å spille på, og at vi har glød og guts tilbake i laget. I farten kan jeg f. eks ikke huske at noen løp seg til krampe i sesongen 10 på jakt etter poeng. "Finspillet" vil komme, jeg tviler på at Lennartson har lagt den filosofien død, men vi må få drillet inn Ondo og Olle Olle, samt fått satt forsvaret.

 

Dessuten med en så formidabel skadeliste som vi hadde i begynnelsen av sesongen (Johan, Jørgen, Palmi, Pontus, Ondo, Jon, Tor-Marius, og Haris har alle vært ute med små eller store skader), hyller jeg Lennartson og resten av laget for de reulstatene som har blitt produsert. Selv om det har vært en liten dose flaks i bildet...

 

 

 

 

Link to post
Share on other sites


Når det gjelder krav til at trenerne våre må praktisere 4-4-2, vet jeg ikke om det stemmer, men jeg har hørt at noe sånt er formulert og vedtatt og når man ser på våre tidligere trenere kan det virke å stemme. Eller det kan være tilfeldig. Uansett er dette mindre viktig her og nå. I fremtiden håper jeg dog at man ser mer på erfaring, rutine og skolering enn 4-4-2 og svensk statsborgerskap.

 

Jeg er enig i mye av det du sier. Det jeg ikke er enig i er at spillertypene vi har i stallen passer bedre til den type fotball vi har praktisert i det siste enn mer pasningsorientert spill langs bakken og at vi derfor spiller tryggere og mer kynisk. Vi holder igjen minst én back, ofte to, og vi holder igjen minst én av de sentralt på midten, ofte to, i motsetning til da vi slapp alle frem samtidig. Det er der den reduserte graden av risiko og større defensiv trygghet ligger, ikke i at vi ofte unødvendig spiller bort ballen når feil spillere legger langpasninger mot feil mottakere, eller uten noe mål i det hele tatt.

 

Vårt nye "pasningsspill" medfører tvert imot større risiko enn om vi hadde kombinert våre nye, defensive balanse med det grunnspillet og pasningsspillet vi mestrer, har trent på i alle år og skolerer våre yngre spillere i. Det er helt fint å slå langt når de korte alternativene er for presset, men uten mål og mening, som det ofte har blitt med de servitørene og oppspillspunktene vi har brukt, blir det verken mer effektiv, risikofritt eller kynisk enn å variere i større grad etter hvilke muligheter som byr seg. Tvert imot inviterer vi ofte motstanderen til å presse oss unødvendig lavt og vinne ballen altfor enkelt tilbake igjen på denne måten. Å spille langt innebærer ikke mindre risiko hvis det medfører at man spilles altfor lavt og/eller settes under stadig press med et forsvar som ikke er gode nok individuelt defensivt til å stå imot.

 

Man kan holde seg et godt stykke unna Barcelona-fotball (som dessuten innebærer altfor lite variasjon mellom kort/langt og overganger/etablering av angrep til å være et ideal i mine øyne) og fremdeles ha fokus på å spille og angripe på den måten man mestrer best, med mer involvering av sine beste spillere og deres fremste egenskaper. Det er mye godt forsvar i å angripe på en måte man kan og har spillere til.

Link to post
Share on other sites


I Sverige, ihvertfall i den trenergenerasjonen vi har hatt, henger det vel fortsatt mye igjen fra IFK sin 4-4-2. Denne formasjonen har hatt sterkt fotfeste i Sverige gjennom hele nittitallet, da andre formasjoner (4-2-2-2, 4-2-3-1 og forskjellige 4-4-1-1/4-5-1/4-3-3 formasjoner) tok mer plass internasjonalt. I Norge gikk dreiningen mot en 4-5-1 og "effektiv fotball". Jeg tror grunnen til 4-4-2 i Stabæk er at vi har sett til Sverige for å finne noen utenfor "effektiv fotball" miljøet i Norge, og da har 4-4-2 kommet med på kjøpet.

 

Hvor mange spillere som sendes oppover er også en ganske grei risiko/nytte-vurdering. Spiller man veldig pasningsorientert er det viktig å ha mange alternativer for å i det hele tatt kunne få det til. Det gjør også at pasningsorienterte lag er mer utsatte i overgangsfaser. Alternativet er at man, som Stabæk av og til har gjort, er pasningsorientert, men bare bakover mot forsvarsspillere som er ledige. Det gir selvfølgelig ingen gevinster offensivt (med mindre det skal drøyes tid). Så ja, i våre glansdager kjørte vi opp flere spillere for å kunne utnytte ferdighetene til de offensive spillerne bedre.

 

Når man spiller mer langt og direkte er angrepsspillet litt mer basert på tilfeldigheter. Hvert angrep blir kortere. Det ekstreme er den lange ballen til Flo med heading ned. Hvis headingen tilfeldigvis traff løpet til Leo ble det farlig. Norge hadde spesielle forutsetninger fordi Bjørnebye var god til å treffe Flo, Flo var god til å styre headinger og Leo var god til å løpe på riktig sted. Men hvor Henning Berg og andre høyrebacker befant seg var ikke veldig viktig. Stort sett ville vi mistet ballen før de ble involvert i angrepet. Dermed ble gevinsten ved å sende dem oppover for liten til å oppveie risikoen det innebar å ha dem i ubalanse.

 

Jeg henger ikke helt med på risikovurderingen Perfect7 gjør. "Vår nye, defensive balanse" er jeg ikke veldig imponert over. "Pasningsspillet vi mesterer" synes jeg hverken Johan, Olle Olle eller Ondo/Aase er eksponenter for. Mange ganger hører man at det ikke er farlig å holde i ballen, og at sålenge man har ballen kan ikke motstandern score. Sånne argumenter er litt i klasse med "It's not the fart that kills you, it's the smell". Sålenge man kjører fort er det ikke farlig, for det er jo å kræsje som er farlig.

 

Å spille langt vil selvfølgelig innebære mindre risiko enn å spille kort. Risikoen er uansett ikke når vi har ballen, den er når vi mister den. Å miste den langt opp på banen er alltid mer ufarlig enn å miste den på midten (der man er når man spiller kort).

 

Jeg henger heller ikke med på hvordan det å miste ballen etter å ha spilt langt vil føre til at vi blir spilt lavt og settes under press.

Link to post
Share on other sites


Jeg har forsøkt å følge med på de forskjellige lagenes spillestil, og det er flere lag som forsøker å spille ballbesittende fotball - uten at man ser spesilt stor suksess. Vålerengas kapitulasjon (noen vil også si Stabæks) er et utslag av at vi i norske fotballag ikke har mange nok spillere som er gode nok på ballmottak og pasninger til at de fungerer. Og ikke minst skyldes det lagene som ikke er interessert i holde på ballen, men ta den fra andre. Det er vanskelig å gjøre noe fornuftig med en ball når du straks du mottar den får 80 kilo motspiller inn i kroppen. Gjerne med knottene først.

 

Lagene som ikke drømmer om å prøve på å spille ballbesittende fotball får mål på tre hovedmåter, lange pasninger, brudd og frispark. Jeg påstår at Lillestrøm er den fremste eksponenten for slik fotball. Jeg har sett dem (på TV) flere ganger i år, og faller hver gang for fristelsen til å telle hvor mange trekk de har på rad. Utrolig sjelden jeg kommer over tre. I tillegg preges disse lagene voldsom innsats (les harde taklinger), lange innkast og gode dødballer. De er også nøye på å "pakke inn" keeper på hjørnespark, noe du sjelden ser i utlandet.

 

En av årsakene til at jeg elsker Stabæk er at vi forsøker å spille fotball. Vår islandske Messi holder kanskje for lenge på ballen, pasningsspillet - særlig langt bak - grenser i blant til det hasardiøse. Men du verden hvor herlig det er når gutta lykkes.

Link to post
Share on other sites


Men jo mer man selv har ballen i laget jo mindre muligheter gir man motstanderen. Å miste ballen på egen halvdel er kritisk, men skjer en sjelden gang. Å stadig gi bort ballen med lange baller gir motstanderen stadige muligheter til å angripe. Dette er vel mye av grunnen til at man ofte søker balanse mellom kort og langt, men når man møter dårligere motstand og har muligheten til å mestre et possesionorientert spill vil det gi deg større kontroll over kampen - noe som er positivt - om man har pasnings- og bevegelsessterke spillere. Problemet til Stabæk har ofte vært mangel på bevegelse snarere enn dårlige pasningsferdigheter.

 

Jeg har vært blant dem som har skrytt av vendingen Lennartsson har gjort, og det står jeg får - med mindre det er ment som en langsiktig plan. Vi fikk en marerittstart, men ikke bare det - vi skulle så møte de tre største forhåndsfavorittene i de neste tre kampene. Jeg nøt at vi klarte å kjempe to av dem i senk - og det var ikke bare flaks! Riktignok hadde RBK ballen mye, men de produserte minimalt med sjanser grunnet et godt organisert og lavt stabæk-lag. VIF hadde ikke akkurat en sjansebonanza mot oss heller, som tilsier at vi ikke hadde flaks. Mot Haugesund var riktignok målene vi fikk tabber av motspillere, men det var tabber som vi presset frem i noe som så ut som en bevisst plan om høyt press fra våre spisser og vinger!

 

Jeg er stabæksupporter og elsker stabæk-fotballen, men innsats/guts/blod rangerer jeg som viktigere enn veggspill/brasser/possesion. Selvsagt vil jeg ha BEGGE DELER! 2011: innsats uten finspill > 2010: finspill uten innsats.

 

Sogndal-kampen vil forresten fremstå som en slags lakmustest for Lennartson og hva han vil med vårt kjære lag fremover. Jeg forventer possesion, finspill og seier!

Edited by M-A-N
Link to post
Share on other sites


Å gi motstanderen mulighet til å angripe er ikke veldig farlig i seg selv. Som Albert påpeker fra Lillestrøms taktikk: Å gi motstanderen mulighet til å angripe når vi selv er i ubalanse er farlig! "Avslutte angrepene" er et begrep man hører av og til. Med fokus på å ikke sliippe inn mål vil jeg heller la motstandern starte fra eget mål ti ganger enn å la dem bryte en pasning på midten en gang.

 

Forøvrig enig i at mangel på bevegelse ofte er vanskeligere enn pasningene i seg selv.

Link to post
Share on other sites


tja, jo... Det jeg mener er at possesion i seg selv det beste mot å slippe inn mål - derfor er det noe de beste lagene søker. Da følger jo selvfølgelig risikoen med pasningsbrudd og brudd i uabalanse med. Men vi har av og til (under jönsson) med hell holdt i ballen de siste minuttene for å holde på en ledelse. For det første en nytelse å se på, men også (hvis det funker) klart mer effektivt enn å la motstanderen sende opp folk å prøve å starte angrep på nytt og på nytt...

 

fra kampstart vil et fokus på possesion , fremfor lange baller og " å avslutte angrepene" gi laget mer kontroll over kampen - noe som gir et spillemessig og psykisk overtak. Så kan man allikevel variere i hvor stor risiko man tar både i pasningsspillet og i antall mennesker i angrepet. Skrekkeksempelet med en slik filosofi er selvsagt LSK-kampen, men der var det mye annet enn spillestil som gikk galt.

 

Sånn sett mener jeg det totalt sett er en fordel med ballbesittelse fremfor å la motstanderen starte bakra gang på gang. Men i situasjonen stabæk har vært i synes jeg det har vært riktig de valgene Lennartson har gjort. Men ble veldig skremt av at vi spilte sånn mot Holmlia og (dog uten innsats). Satser og håper på at vi gradvis beveger oss mot mer ballbesittende fotball, da kommer også farnerud til sin rett og kan bidra til å åpne motstanderens evt lave forsvar...

Link to post
Share on other sites


Det er et problem som går igjen i diskusjonen: Det ressoneres mye utfra en teoretisk forestilling om en direkte langpasningsstil under idealforhold, mens pasningsspill langs bakken settes i en overdreven ballbesittelsessammenheng med "worst case scenario". Det er verken/både feil eller/og riktig å påstå at "langpasninger gir lavere risiko". Det er en ufullstendig ligning der mange av de viktige parametrene mangler, en verdiløs påstand i et vakuum.

 

Det man lykkes med er det som gir lavest risiko.

 

Skal vi forholde oss til realiteter kan vi lykkes godt med at Bjarni slår langt opp mot Andersen Aase eller Ondo. Jeg vil helst se at Farnerud trekker seg ned på plassen til Skjønsberg/Skenderovic som et høyrebent alternativ når vi velger/tvinges til å spille langt.

 

I praksis har vi brukt hele forsvarssfireren til å slå de lange ballene, enda tre av dem ikke er gode nok til det. Husk også at JL hadde Veigar og Johan som sitt foretrukne spisspar da vi begynte å spille på denne måten. Ingen av dem er i stand til å fungere som effektive oppspillspunkt når det slås høyt, men det var sånn vi praktiserte det. Det var først ved skade på Johan at vi fikk inn en spiller som passet litt bedre til spillestilen vår. Den som sannsynligvis passet aller best, Andersen Aase, får sjansen først nå når begge de andre er skadet.

 

Lange, høye baller betyr ikke at man i verste fall risikerer å miste ballen helt oppe i angrep, mens pasninger langs bakken betyr å miste ballen i ubalanse på midten. Ved at vi ofte - ofte - bruker spillere som ikke evner å slå langpasniger, har vi ofte - ofte - tapt ballen på midtbanen pga dette. F.eks. når Skjønsberg bruker sin snedige sparketeknikk der han låser kne og ankel i en vinkel på 120 grader og "skyter med hofta" så pasningen ikke går lenger enn i brystet på nærmeste motspiller.

 

Jeg er tilhenger av variasjon i spillet, som også innebærer å benytte de lange, direkte alternativene når det lønner seg. Men det innebærer å fjærne/legge om mye av måten vi har valgt å benytte dette trekke på, som i mine øyne har vært taktisk idioti uten mål og mening.

 

Vi har mange spillere som er gode med ball og dyktige pasningsspillere. Mange av dem er svake i lufta og duellspill og dårlige til å vinne andreballer. Dette betyr at vi i mange situasjoner er tjent med å spille langs bakken, fordi det er der vi har best ferdigheter og størst forutsetninger for å lykkes. At lag som er veldig ballbesittelsesorienterte er avhengige av å spille langs bakken, betyr ikke at pasninger langs bakken må være orientert om ballbesittelse. Man kan spile like mye i lengderetning og like hurtig fremover langs bakken som i lufta. Eller enda bedre: man kan velge å variere.

 

Langpasnigner er verken bra eller dårlig. Det samme gjelder kortpasningsspill. Eller for den saks skyld formasjoner. Alt handler om omstendigheter og forutsetninger. Jeg synes ikke vi spiller på flere strenger nå enn tidligere. Vi spiller bare på en annen streng, en som ikke er riktig stemt og ikke passer instrumentet vårt så altfor godt. Mitt håp er at vi i langt større grad kan begynne å variere spillet og faktisk få flere velstemte strenger å spille på.

 

Det sies mye fornuftig her og det er åpenbart at mange har god greie på hva de snakker om, men det er ikke alltid like virkelighetsnært eller med like forutsetninger for begge de alternativene man setter opp mot hverandre, og ofte blir det litt vel mye ytterpunkter.

Link to post
Share on other sites


Synes du har veldig gode poenger, P7.

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg synes den lange, i den forstanden vi spiller den, gir en dårligere opplevelse på kamp. Selvsagt er jeg fornøyd når vi vinner, men over tid vil det gjøre noe med gleden av å se på Stabæk (dessuten vinner vi ikke over tid med den fotballen). Jeg har stort sett vært på matcher siden 95, og de artigste sesongene har utelukkende vært de hvor vi har spilt "Stabæk-fotball". Det har stort sett betydd gull, sølv, bronse eller femteplass. Jeg mener også at det er tøv at vi ikke har spillere som har ferdigheter til å spille langs bakken, vi gjorde jo det til gangs i forsesongen. At laget, når det allikevel spiller på den måten, ikke bruker Torstein, er for meg en gåte. At flertallet i forsvaret får slå den lange, er også en like stor gåte. Jeg ser en del Milan, og de har spilt uforholdsmessig mye langt i år, pga Zlatan. Det gir lite risiko, da han vinner mye av ballene, men det er i stor grad Tiago Silva som slår den lange, mens Nesta ofte gir fra seg ballen til feks Pirlo. Hvorfor skal vi gjøre det vanskelig, når noen av verdens beste gjør det enkelt?

Link to post
Share on other sites


Det jeg mener er at possesion i seg selv det beste mot å slippe inn mål - derfor er det noe de beste lagene søker. Da følger jo selvfølgelig risikoen med pasningsbrudd og brudd i uabalanse med. Men vi har av og til (under jönsson) med hell holdt i ballen de siste minuttene for å holde på en ledelse. For det første en nytelse å se på, men også (hvis det funker) klart mer effektivt enn å la motstanderen sende opp folk å prøve å starte angrep på nytt og på nytt...

 

De beste lagene har også andre forutsetninger. Risikoen ved kortpasningsspill er noe forenklet hvor stor sjanse det er for pasningsfeil. Gode lag har bedre ferdigheter og kan være tryggere i kortpasningsspill.

 

Det er også STOR forskjell på å spille kort for å drøye tid, dvs å hindre motstanderen i å få tak i ballen, og for å skape sjanser, dvs å forsere gjennom pressledd hos motstanderen.

 

Skrekkeksempelet med en slik filosofi er selvsagt LSK-kampen, men der var det mye annet enn spillestil som gikk galt.

 

Dette kan også være en definisjon på risiko. Ved høy risiko blir det flere tilfeller av skrekkeksempler. Som for en del andre risikosituasjoner er det også fordeler ved å ta høyere risiko. Sålenge det fungerer ser det bedre ut og kan gi gode resultater.

Link to post
Share on other sites


Det er et problem som går igjen i diskusjonen: Det ressoneres mye utfra en teoretisk forestilling om en direkte langpasningsstil under idealforhold, mens pasningsspill langs bakken settes i en overdreven ballbesittelsessammenheng med "worst case scenario". Det er verken/både feil eller/og riktig å påstå at "langpasninger gir lavere risiko". Det er en ufullstendig ligning der mange av de viktige parametrene mangler, en verdiløs påstand i et vakuum.

 

Det man lykkes med er det som gir lavest risiko.

 

Skal vi forholde oss til realiteter kan vi lykkes godt med at Bjarni slår langt opp mot Andersen Aase eller Ondo. Jeg vil helst se at Farnerud trekker seg ned på plassen til Skjønsberg/Skenderovic som et høyrebent alternativ når vi velger/tvinges til å spille langt.

 

I praksis har vi brukt hele forsvarssfireren til å slå de lange ballene, enda tre av dem ikke er gode nok til det. Husk også at JL hadde Veigar og Johan som sitt foretrukne spisspar da vi begynte å spille på denne måten. Ingen av dem er i stand til å fungere som effektive oppspillspunkt når det slås høyt, men det var sånn vi praktiserte det. Det var først ved skade på Johan at vi fikk inn en spiller som passet litt bedre til spillestilen vår. Den som sannsynligvis passet aller best, Andersen Aase, får sjansen først nå når begge de andre er skadet.

 

Lange, høye baller betyr ikke at man i verste fall risikerer å miste ballen helt oppe i angrep, mens pasninger langs bakken betyr å miste ballen i ubalanse på midten. Ved at vi ofte - ofte - bruker spillere som ikke evner å slå langpasniger, har vi ofte - ofte - tapt ballen på midtbanen pga dette. F.eks. når Skjønsberg bruker sin snedige sparketeknikk der han låser kne og ankel i en vinkel på 120 grader og "skyter med hofta" så pasningen ikke går lenger enn i brystet på nærmeste motspiller.

 

Jeg er tilhenger av variasjon i spillet, som også innebærer å benytte de lange, direkte alternativene når det lønner seg. Men det innebærer å fjærne/legge om mye av måten vi har valgt å benytte dette trekke på, som i mine øyne har vært taktisk idioti uten mål og mening.

 

Vi har mange spillere som er gode med ball og dyktige pasningsspillere. Mange av dem er svake i lufta og duellspill og dårlige til å vinne andreballer. Dette betyr at vi i mange situasjoner er tjent med å spille langs bakken, fordi det er der vi har best ferdigheter og størst forutsetninger for å lykkes. At lag som er veldig ballbesittelsesorienterte er avhengige av å spille langs bakken, betyr ikke at pasninger langs bakken må være orientert om ballbesittelse. Man kan spile like mye i lengderetning og like hurtig fremover langs bakken som i lufta. Eller enda bedre: man kan velge å variere.

 

Langpasnigner er verken bra eller dårlig. Det samme gjelder kortpasningsspill. Eller for den saks skyld formasjoner. Alt handler om omstendigheter og forutsetninger. Jeg synes ikke vi spiller på flere strenger nå enn tidligere. Vi spiller bare på en annen streng, en som ikke er riktig stemt og ikke passer instrumentet vårt så altfor godt. Mitt håp er at vi i langt større grad kan begynne å variere spillet og faktisk få flere velstemte strenger å spille på.

 

Det sies mye fornuftig her og det er åpenbart at mange har god greie på hva de snakker om, men det er ikke alltid like virkelighetsnært eller med like forutsetninger for begge de alternativene man setter opp mot hverandre, og ofte blir det litt vel mye ytterpunkter.

Perfect 7 har rett i at det ikke er en svart-hvitt avgjørelse om det ene eller det andre.

 

"Jeg er tilhenger av variasjon i spillet, som også innebærer å benytte de lange, direkte alternativene når det lønner seg". Naturligvis må vi benytte de alternativene som lønner seg! Og som det nevnes av P7 er det ikke sånn at langpasninger alltid vil lønne seg eller at å spille seg gjennom alltid lønner seg. Det vil alltid være avveininger, og jeg tror den avveiningen gjøres på bakgrunn av sjansen for balltap.I praksis vil vi derfor spille mer kort og gjennom midten mot motstandere som er lite aggresive og dårlige i press.

 

I diskusjonen ballbesittelse (som Perfect 7 påpeker er dette et upresist uttrykk som brukes synonymt med å spille seg gjennom pressledd ved hjelp av pasninger) vs langpasninger synes jeg mange henger seg for mye opp i hva de beste lagene gjør.

 

Ballbesittelse -> Godt lag ("Se på Barcelona" går igjen.

 

Jeg tror sammenheng er:

 

Enkeltspillere med gode ballferdigheter -> Mindre risiko ved å spille ballbesittende + større gevinstmulighet -> Mer ballbesittende spillestil

 

Kombinert med en annen sammenheng:

 

Gode enkeltspillere -> vinner kamper

 

Jeg tror de spillerne vi hadde i 2008 hadde vunnet serien enten de spilte med en JJ ballbesittelse eller Nils Arne Eggens direkte stil.

Link to post
Share on other sites


Jeg synes ikke vi spiller på flere strenger nå enn tidligere. Vi spiller bare på en annen streng, en som ikke er riktig stemt og ikke passer instrumentet vårt så altfor godt. Mitt håp er at vi i langt større grad kan begynne å variere spillet og faktisk få flere velstemte strenger å spille på.

 

Vi har definitivt ikke flere strenger. Vi har mange færre!

 

I 2008 kunne vi angripe gjennom:

 

Gjennomløp fra midten med Daniel

Korte stikkere til Daniel eller Johan

Langskudd fra Veigar

Soloer fra Somen og Alan

 

Det vi manglet av klassiske arbeidsvåpen var innlegg og dødballer, men selv der skapte vi noe i 2008. Når Veigar header inn et innlegg i 6-2 kampen var det et slags symbol på at det var en sesong der alt klaffet.

 

Hvilke angrepsvåpen har vi i år?

 

Veigar er ikke like farlig på langskudd, fordi forsvaret ikke er like redde for å støte (og dermed slippe markering på Daniel)

Vi har ingen som kan gjøre soloprestasjonene.

 

Jeg tror en nøkkel for suksess i år er at Ondo (jeg har mer tro på han enn Aase) får jobbet inn de bevegelsene Veigar trenger for å kunne servere stikkere til han. Det vil gi oss et lite kinderegg:

 

Stikkere til Ondo

Plass for Veigar sin skuddfot

Rom for Johan til å utnytte

Link to post
Share on other sites


Gode innlegg her. Svært gode poenger, Perfect 7.

 

Jeg har forsøkt å følge med på de forskjellige lagenes spillestil, og det er flere lag som forsøker å spille ballbesittende fotball - uten at man ser spesilt stor suksess. Og ikke minst skyldes det lagene som ikke er interessert i holde på ballen, men ta den fra andre. Det er vanskelig å gjøre noe fornuftig med en ball når du straks du mottar den får 80 kilo motspiller inn i kroppen. Gjerne med knottene først.

 

Lagene som ikke drømmer om å prøve på å spille ballbesittende fotball får mål på tre hovedmåter, lange pasninger, brudd og frispark. I tillegg preges disse lagene voldsom innsats (les harde taklinger), lange innkast og gode dødballer. De er også nøye på å "pakke inn" keeper på hjørnespark, noe du sjelden ser i utlandet.

Synes det i hovedsak er lagene med spillere som ikke makter å holde på ballen og ikke lagene med spillere som "jakter" dem som er problemet. Da er man ikke god nok, rett og slett. Eller kanskje like mye at taktikken er for dårlig, slik at man spiller opp medspillere feil - og ikke på hverandres styrker. Det er snarere Lennartssons taktikk enn de andre lagene som er årsaken til at laget har spilt ræva. Blir feil fokus å fokusere på motstanderne når laget spiller dårlig. Da er det laget selv som spiller dårlig. I det hele tatt synes jeg ikke noen lag i eliteserien skiller seg så mye fra det andre i spillestilen - mye likt. Til sammenligning har for eksempel Stabæk og LSK like mange dødballmål, slik at å dele lagene i "kategorier" blir en overdramatisjon. De som har fått til godt spill langs bakken har jo også i stor grad lykkes, som Sarpsborg og Strømsgodset. Mens de som spiller den verste fotballen, per nå Viking og Sogndal, sliter ræva av seg i bunnen. Slik sett er jeg ikke enig i budskapet ditt. De lagene som forsøker å spille ballbesittende fotball - uten at man ser spesielt stor suksess - skyldes nettopp at de ikke makter det. Med andre ord egen udyktighet. Det er iallfall der fokuset MÅ ligge, ikke på hva motstanderen gjør eller ikke gjør.

 

For øvig ligger det en stor psykologisk effekt i å ha ballen mye og la motstanderen løpe. Motstandren blir sliten og også etter hvert slappe i presset. Skal man score må man ha ballen, så enkelt er det. Og skal man unngå å la motstandren å score, må man også ha ballen. Så enkelt kan det oppsummeres. Banalt, men ballbesittelse er alfa og mega. Selvsagt med varisjon, som Perfect 7 så godt skriver. Variere mellom kort og langt slik at motstandren aldri blir stilt i en situasjon hvor "svaret" er gitt på forhånd.

Edited by III
Link to post
Share on other sites


Hovedpoenget er vel at om man ønsker å være et topplag på sikt så trenger man en bevisst spillestil som helst baserer seg på ballbesittelse og variasjon mellom korte og lange pasninger. Samt at man klarer å utnytte spesielle egenskaper i spillematerialet.

 

For min del begynte denne disksusjonen med Perfect 7s kritikk av Lennartson, som jeg mener kommer litt vel tidlig. Grunnet omstendighetene (økonomi/0-7) har han hatt en svært vanskelig inngang som stabæk-trener og jeg har full forståelse for at han og resten av støtteapparatet/mannskapet følte et sterkt behov for resultater og med det ofret finspillet for en periode. Vi kunne kanskje klart det med spillestilen vi i utgangspunktet har hatt, men en forandring måtte nødvendigvis til. Han virker dessuten å ha veldig god kjemi med spillerne og er tydeligvis en god motivator i garderoben. Han har også vist små tegn på egenskaper til å forandre taktikken i løpet av kampen. Med andre ord har han vist mange gode egenskaper som trener, men selve spillet har ikke vært overbevisende. Jeg holder fast ved hypotesen om at dette var en midlertidig plan på vei mot å finne tilbake til Stabæk-fotballen. Om vi ikke ser noen forandring før sommeren vil jeg selvsagt også begynne å tvile. Men om vi allikevel fortsetter med samme resultater så vil jeg fortsatt nyte å se kampene. Som supporter er kamper som mot haugesund og Rbk de største følelsesmessige opplevelsene, men selvsagt ikke den trygge vei mot gode resultater - ergo ikke noe en trener skal trakte etter wink.gif Men jeg har foreløpig stor tro på Jögge!

 

jeg gjentar; kampen mot Sogndal blir en slags lakmus-test i forhold til den diskusjonen som har foregått her og i forhold til hvor Stabæk anno 2011 er på vei... Jeg tror vi vil få positive svar!

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

Formasjon og spillestil
×
×
  • Create New...